Glimt fra hjemtraktene i Trøndelag

Mitt opphav er fra Dalbygda i Beitstad, som ligger i Steinkjer kommune. Jeg og min bror Sten vokste opp på Gården Ulstad Vestre, som på folkemunne er bedre kjent som “Ner Ørsta”. Her ble jeg boende frem til sommeren 1973, hvor jeg startet mitt 40-årige liv i Hæren. Her ble det omflakkende tilværelser med utdannelse og tjeneste fra sør til nord. Jeg har stort sett bodd i Nord-Norge med overvekt i Porsanger. I 2000 kjøpte jeg eget hus like utenfor Lakselv og ble boende der sammen med firbente venner (irsksettere). I 2014 avsluttet jeg min tjeneste i Hæren og endret status fra å være “officer and gentleman” til kun “gentleman”.

Gjennom min omflakkende tilværelse i Forsvaret, var det frustrerende å bygge opp nytt nettverk til sivilsamfunnet når man forlot et tjenestested til et nytt. I Finnmark og særlig i Porsanger er nettverket veldig godt og har således bremset trangen til å vende tilbake til Trøndelag. I senere år har røtter og opphav blitt mer vitalisert ved besøk til slekt og venner i Trøndelag. Svenske “Bo Kaspers Orkester” har laget mye fin musikk, deriblant “Dansa på min grav”. Tekst og melodi står her mitt hjerte veldig nært. Det kan derfor ikke utelukkes at “Dansa på min grav” blir i Trøndelag.

Bildet viser våningshuset i sine velmaktsdager. Farfar bodde og jobbet 7 år i USA for å tjene penger til å kjøpe gården. Her ble han begeistret for “Sveitserhus”, og bygde på 20-tallet det nye våningshuset som et “Sveitserhus”. På det meste bodde det her tre husstander med hvert sitt kjøkken og beboelses rom. Byggingen av huset fikk en meget krevende start. Pappa kunne fortelle at det var leirgrunn hvor huset skulle bygges. De bygde derfor først en gedigen plattform i treverk i husets lengde og bredde ned i leirgrunnen. Deretter ble det hentet mange steinlass med hest og “bikkvogn” fra Nordfjellet for å dekke plattformen før grunnmuren kunne støpes. Jeg kan levende forestille meg det slitet som her ble lagt for dagen.

I dag er det verken våningshus eller driftsbygninger på gården. Jeg overtok gården på 80-tallet, mens jeg tjenestegjorde i Hæren på Porsangmoen. Dyrka mark og noe utmark drives nå som tilleggsjord til et nabobruk av tredje generasjon Daling. Her sees min bror Sten sammen med datter Christine og sønn Christoffer, som tar det restaurerte gamle fjøset fra gården i nærmere øyesyn. Takket være ildsjeler ble fjøset berget i siste liten og pryder nå et bygdetun på Steinkjer museum.

Bildet er tatt i 2013 etter at vi var så heldige å bli invitert til en minnekonsert etter pappa under “Hilmar festivalen” på Dampsaga kulturhus i Steinkjer. Det ble for oss en minnerik opplevelse hvor hornmusikk, kor og enkeltmusikere under ledelse av dirigent Per Olaf Green fremførte pappas musikk på en flott måte foran en fullsatt storsal. Vi er dere evig takknemlig!

Søskenbarnet Roar Hallås inngår som et fast besøk i Trøndelag. Det er veldig trivelig hvor vi kan mimre om gamle dager siden vi er jamgamle. Roar og May Gunn (kone) flyttet for få år siden fra Steinkjer tilbake til hennes hjemtrakter på Høylandet - revyhovedstaden fremfor noen. Her ser vi Roar i deres nyoppussete hjem foran et staslig Kvikk kjøkken hvor Gro Therese (datter) har vært en dyktig konsulent. Hun har en fremtreden og respektert stilling ved Kvikk kjøkken i Steinkjer.

Åsmund Melgård er også i det faste besøksprogrammet. Vi er jamgamle og har mye felles på samvittigheten å se tilbake på til stor felles forlystelse. Han er en teknisk mirakelmann. Her ser vi Åsmund med en egenkonstruert potetkanon. Jeg kan bekrefte at den virket til gangs - hvor poteten fløy langt av sted med et smell. Åsmund kunne fortelle at hans svoger har en større kanon, som kan skyte nepe (kålrot). Jeg er ikke i tvil om hvem som har vært rådgivende ingeniør.

Inne i garasjen ser vi en vakker og strøken Volvo P1800, som er viden kjent fra TV-serien Helgenen med Roger Moore.

Her ser vi hytta til Åsmund og Solfrid (kone), som jeg har hatt gleden av å besøke flere ganger. Den ligger i et pent hyttefelt ved Skjersjøen på Nordfjellet. Her er det mye “High Tech”, hvor vindturbin, solcelle og aggregat er satt sammen i en skjønnsom komposisjon og driver de fleste praktiske funksjoner i hytta som vi kjenner fra et vanlig hjem.

Her er jeg flankert av to damer med stor D. Det er Anne Kristin Hovd til venstre og Synnøve Bjørnes til høgre. De var ildsjelene til en kjempetrivelig middag i Steinkjer hvor modne og distingverte venner var samlet (nov 2022). Vi er jamgamle og fra Dalbygda. Åsmund var også på samme middag og vi hadde mye å svare for fra ungdomstida med tubaspilling utenfor soverommet til Anne Kristin nattes tid etter bygdafest. Det var neppe til forlystelse for hennes foreldre. Åsmund var lokalkjent i fjøsene fra kjøring med melkebil og visste hvor han fant stigen. Etter hvert fant Nikolai (far) til Anne Kristin mottiltak og åpnet vinduet fra soverommet med klar beskjed til Åsmund om la stigen ligge.

Under bryllupet mottok jeg en hyggelig hilsen fra Anne og Nikolai (foreldre) hvor de takket for underholdningen og ønsket oss lykke til med giftermålet. Da var både jeg og Åsmund tilgitt alt spetakkelet. 

Her fyres ildstedet med skjønnsom klyvd ved for steking av verdens beste vafler.

Her besøkes Geir og Kirstens (Finstad) hytte på Råvåtjønna på Nordfjellet. Geir og Kirsten var også invitert til middagen på Steinkjer, men måtte melde avbud. Imidlertid ble jeg invitert på deres hytte dagen etter hvor Geir fristed med Kirstens verdens beste vafler. Geir holdt ord i fullt monn. Det er absolutt de beste vaflene jeg noen gang har spist. I følge Geir spiller det ingen rolle hva slags røre man lager - det er vaffeljernet som er avgjørende!

Jeg har selv hytte i Kjæs øst for Porsangerfjorden. Den ligger 300 m i luftlinje fra parkeringsplassen, hvor all husgeråd må bæres i flere omganger i sommerhalvåret. Etter all bæringa, hadde jeg en lei tilbøyelighet til å sutre. Geir og Kirsten bor på hytta flere måneder i året. De går en god kilometers marsj fra parkeringsplassen til hytta. Hytta er opprinnelig en gammel familiehytte, som er under stadig utvikling. I sommerhalvåret bæres materialer og eksteriør til hytta. Min sutring over bæring til hytta har nå forstummet.

Under “vedasjau” en sommer, stoppet en ukjent bil like ved og rullet ned sidevinduet og ropte hei. Jeg gjekk bort til bilen og sjåføren sa takk for sist og lurte på om jeg kjente han igjen? Jeg måtte innrømme at det gjorde jeg ikke. Etter et par strofer, falt brikkene på plass - det var Arve Dahl fra Bangsund - en “gammel svirebror” fra 70-tallet. Det ble et veldig trivelig gjensyn, samtidig som jeg fikk hilse på hans kone Solveig.

Det har ført til trivelig kontakt og flere besøk til deres trivelige hjem på Bangsund. Her sees Arve i sin Bella “daycruiser”, som ofte nyttes på fjorden ved Bangsund når de skal på hytta.

Her har vi gjort strandhogg på hytta. Arve er en skikkelig humørspreder og gjestfri person. Bilde er et godt eksempel på det - med en “ventedram” til gjester som ankommer hytta.

Ved et tidligere besøk fikk jeg hilse på modne og distingverte “svire-venner” fra 70-tallet. Foruten Arve og meg, er Betty og Bertil avbildet. Betty vinner suverent om å bevare sin ungdommelige sjarm.  

Det var mange høydepunkter under årets (2024) Trøndelag besøk - noe dette bildet vitner om. Her er jeg hos Kari og Bjørn Tore Kaldahl på deres paradis Myrkleiva. En tid tilbake fikk jeg en fin video på Messenger fra Bjørn Tore med musikk som pappa hadde komponert. Senere har jeg med stor interesse sett flotte bilder og inntrykk fra Myrkleiva, som Bjørn Tore legger ut på Facebook. Det næret lysten til å besøke de på Myrkleiva og ble møtt med trivelig og varm velkomst - toppet med nystekt ørret av beste slag fra Myrkleiva. 

Mens vi nyter kaffen og utsikten, observeres personer på marsj mot hytta. Det var kjente og kjære venner fra Beitstad - for en utrolig trivelig sammenkomst. Fra venstre på bildet ser vi tvillingene Kari Kaldahl og Marit Kvernland, Kristian Kvernland, meg, Arild og Bjørg Lægran.

Bjørn Tore forteller at den opprinnelige hytta ble bygd av Sigfred Rud - mangeårig lagerbetjent på Beitstad Samvirkelag. Historien endte med at de fikk kjøpt hytta av sønnen til Sigfred. Hytte, uthus og naust er bygd og utviklet over tid til å bli et praktsted kranset av flott natur. Myrkleiva ligger allerede på ønskelista for neste Trøndelagstur.