Vinterekspedisjon til Luostejok
Ekspedisjon - eller tur? Det høres i og for seg ut som en og samme ting - men sånn er det ikke når vi starter fra Hamnbuktveien. Tur er tur - men ekspedisjon, det er langt mer omfattende. Nå skal utstyr testes, og vi leter etter de optimale løsningene - samtidig som trivselen for to og firbente er i fokus.
I fjor gikk turen til Stabbursdalen - der vi var heldige å få låne Jaktly. I år hadde vi en ny Venorgamme klar, og hytteliv var da overhodet ikke et alternativ. Vinterens jaktprøver var gjennomført, sein påskefeiring var over, og nå gjensto den siste helga med åpne scooterløyper til Luostejok. Perfekt tid for ekspedisjon, siden minusgrader om natta hadde ivaretatt vinterføret. Et par kvelder med planlegging - så var vi klare for å pakke. Å la hundene bli igjen hjemme var uaktuellt - og fire hunder med på tur, krever enda mer planlegging, både med hensyn til transport og et trivelig liv inne i teltet.
Det er sikkert flere som har sett Per sitt påbygg på Rekkasleden. Vanligvis har de firbente god plass i to rom, Nå var de nødt til å dele plassen, men tro ikke at de var mindre fornøyde med å få være med. Kjæs la seg foran bilen under dagens første lufting - og var klokkeklar på at han i allefall ikke skulle bli hjemme. På bildet over ser vi en forventningsfull 13 åring titte på far fra den tilmålte plassen i sleden. På ekspedisjon holder det ikke med en slede - da må det være to, og de må fylles til randen. No problem, all den tid føret er bra!
Fra Chaskil går løypa innover mot Geaidnojavre (2 mil) - og videre til Vanssjavre (ytterligere 6 kilometer) hvor vi på forhånd hadde sett oss ut en teltplass. Turen gikk uten problemer, og vi var klare for å slå leir tidlig på formiddagen. Venor har et enkelt prinsipp når det gjelder stenger - heldigvis! Duken er tykk (bomull og polyester), og stiv. Ettersom duken blir mykere, vil man trolig få teltet opp alene, mens nytt telt bør slåes opp og taes ned av minst to. Teltbunnen ble forsterket med presenning, teltgulv, og brede remser underlagsmatter (rullene oppå sleden). Innterteltet er av hvit tynn bomullsduk, og enkel å kneppe på ytterduken. I tillegg til ekstra isolasjon, gjør også den hvite duken at det blir lysere inne. Så var det innbo, bestående av feltsenger, stoler, hundebur, matkasser og utstyrskasser. For mye? Neida, på ekspedisjon skal utstyr testes, og forbedringspotensiale noteres. Det skal være godt å være ekspedisjonsdeltager!
Vi valgte å la vedovnen ligge igjen hjemme. Den krever ovnsrør og rikelig med ved, og temperaturen blir da veldig varierende. Per kjøpte en parafinovn for noen år siden, og vi fikk nå testet den ut - med svært gode resultater. Ovnen har en kapasitet på 3000 W, og gir rikelig med varme. Kun to trinn, så her måtte vi justere med å ha døra på "gløtt". Det ble noen lufteturer ut første natta - men neste natt hadde vi justert oss inn med "beroligende", passe åpning på døra, og trinn I på regulatoren. Da gikk det kjempefint! Ovnen var også nøysom, og brant i hele 17 timer på 4,2 liter Zibro parafin.
Turen ble vinterens høydepunkt på turfronten. Værgudene holdt ord, telt og ovn fungerte glimrende, hundene hadde det godt - og godt skiføre gjorde at vi enkelt kunne gå til topps for å nyte utsikten både mot Halkavarri, Luostegaisa og Suonjirgaisa. Rypene dannet par, og steggen kaklet i skogen. I tillegg ble det tid for å kose seg i sola med ungdommene, og smake på tørkede reinhjerter og en teltdram sammen med venner. Voi, voi - dette er det gode liv!
